“Success is the ability to go from one failure to another with no loss of enthusiasm”, Sir Winston Churchill.

Stolt, rakrygget og fokusert var stikkord som kan beskrive Gli Azzuri når de sang “Fratelli D’Italia”. Et velkomponert og strukturert lag skulle møte flamenco-laget med solkysten. Spania har vært fantastiske i hele EM, men et Azzuri-lag som har spilt seg opp trodde mange ville bli for vanskelig. Spania har ikke akkurat hatt for vane å vinne mesterskap. Spanjolene møtte til kamp i en hete som ikke bare var dannet av atomer, men også den psykiske temperaturen mellom White Stripes dundrende bass og San Miguels evige tørst.

Dette er ikke noe kampreferat, ikke noe analytisk eller vurderende. Det er rett og slett sett fra margen. For det annonserte sirkuset uteble, og engasjementet tok aldri fyr. Cassano var vår siste mann av de spesielle figurene som kunne avgjøre. Hvor var lekenheten? Hvor var fotballgleden? Og ja, vi så glimtvis briljanse med vendinger på en femøring og glimrende mottak, men ikke noe av verdi. Cassano var som alle andre, kjedelig uinspirert.

«Cassano var vår siste mann av de spesielle figurene som kunne avgjøre. Hvor var lekenheten? Hvor var fotballgleden?»

Cassano var likevel ikke skyldig. Hvem var vel det? Spania var bedre enn Italia, konkluderende og bestemt. Italia hadde sine sjanser, men det var så få at en spiller som Toni som ikke har scoret i hele mesterskapet ville trengt det tredoble for at han skulle puttet. Det var tamt fremover, og de noe uengasjerte møtende angrepsspillerne fikk ingen hjelp. Italias viktigste angrepsvåpen, backene, var umåtelig tafatt fremover.

Italia var på vei slik de alltid er når de har startet dårlig. Først Nederland, så Romania. De var hevet over enhver tvil da de slo franskmennene, og Azzuri var farligere enn noen gang. Dog denne gang tok Churchill feil, for entusiasmen var forsvunnet, og det var også det spesielle med Italia. Mangelen av en regista som Pirlo var for synbar. Italia fremstod ikke som det fotballgale landet det egentlig er, og tross i fansens dundrende “Poo-poo-poo-poo-poo” så klarte ikke spillerne å bry seg mer enn utfallet man gjør på en middag på en mandag.

Subjektivt og grusomt, Italia ble tatt på sengen av et lystig Spania. Lykke til videre i turneringen, det må selv de mest trangsynte innrømme. Azzuri bør pakke sakene sine med skuffelse. Skuffelse over egen innsats..

Takk igjen til LuckyLuciano for et glimrende bidrag!